Jeg beklager til eksen min
Jeg spionerte på telefonen hans og også på hans private post. Jeg gikk om og om igjen for å se på nettleserhistorikken hans. Jeg laget en scene foran venner og fremmede og fulgte ham. Og som om ikke dette var nok, begynte jeg også å sjekke sosiale bevegelser og ekte bevegelser til vennene hennes som jeg anså som mistenkelige.
Jeg skrek, jeg gråt og så ba jeg om unnskyldning for å gjøre de samme feilene igjen. Er jeg skamfull over det jeg har gjort? Absolutt ja. Ville jeg gjort det igjen? Nei.
Når vi ser tilbake, noen mer og noen mindre, finner vi et spor av ting som er gjort eller sagt som kunne vært unngått. De er de berømte feilene vi gjør for å vokse opp, for å bli store, for å lære de mest dyrebare livsleksjonene. Men feilene jeg la bak meg, må jeg innrømme, er virkelig gigantiske og pinlige også.
I dag er jeg langt fra den frykten som ble født innenfra, og invaderte sinnet og kroppen min, noe som førte til sjalusi, tvangstanker og paranoia. I dag ville den jenta, som i alles øyne virket gal, ikke ville kjenne henne selv gjennom et bilde. Men den jenta var meg, og jeg må takle denne greia.
År har gått, og likevel husker jeg perfekt alt jeg fikk eksen min gjennom. På den tiden virket det ikke så alvorlig å spionere på Facebook-profilen hennes, langt mindre å tvile på noe annet kvinnelig vesen som var en del av livet hennes. Vi var både vakre og unge, og også veldig kurtiserte.Og det var nok til at jeg hadde det perfekte alibiet.
Men hvis tilstedeværelsen av friere ikke bekymret ham for mye, som erklærte kjærlighet og ba om tillit og respekt, skremte det meg. Fordi jeg følte at jeg ikke kunne leve uten ham og uten kjærligheten hans, og jeg var så redd for å miste alt at jeg ble gal. Og det gjorde jeg bokstavelig t alt.
Så i dag husker jeg alt, som om det var et mareritt levde forrige kveld. Jeg husker følelsene jeg ikke klarte å undertrykke, de som traff meg som et voldsomt slag i magen. Jeg husker sinnet og fortvilelsens rop, gråten hver eneste time på dagen og natten. Hevnplaner og gjennomtenkte strategier for å finne ut om han er utro mot meg, eller om noen jeg kjenner slår ham.
Og hans forsikringer var til liten nytte fordi i mitt sinn var tvilens frø sådd og vokste mer og mer, og slukte all klarheten som burde tilhøre mennesker.Ringer midt på natten for å være sikker på at han er hjemme, konstante kontroller av smarttelefonen, meldinger og utgående samtaler, pinlige krangel på gaten og ber om å ikke hilse eller ikke snakke med jentene i gruppen som hadde smilt på ham, var alle dagsorden.
De fortærte ham, de rev meg fra hverandre. Og med disse premissene er det klart at historien var bestemt til å ta slutt. Og det er greit, antar jeg, for det var skjebnen. For jeg burde kanskje ha truffet bunnen for å lære å gå opp. Men årene har gått og jeg har ikke klart å glemme den historien fordi jeg ikke kan glemme hva jeg hadde blitt og hva jeg ga ham gjennom.